Er den kunstneriske ytringsfriheten truet?

Av Bjørn Askefoss, Lydkunstner        

«Kunsten skal være helt fri» Ordene tilhører direktør for Kulturdirektoratet, Kristin Danielsen og ble nylig delt. Men hvor fri er egentlig kunsten?

I dette innlegget vil jeg se på noen strukturelle føringer som er bestemmende for hvor fri kunsten egentlig er. Forleden, under Arendalsuka (2024 red), deltok jeg som publikummer på paneldebatten i Arendal Kunstforening; «Forsvinner kulturjournalistikken fra mediene?». For så vidt en god debatt. Men for det første avslørte debatten at formidlingsleddet, inkludert journalistikken, ikke bare på Sørlandet, er fanget i problematikk rundt lesertall og besøkstall. Det ble etterlyst den gode samtalen blant folk, men forestillingen om at et panel vet, og de fremmøtte er uvitende, er mildt sagt avlegs. Symptomatisk  ble en person som reiste seg opp og slapp til med sine tanker avbrutt av ordstyrer. Mantra: «Hvis man ikke engasjerer seg, så har man heller ikke et reelt demokrati».

En gang for lenge siden var tanken at media skulle bidra til opplysning, ja rett ut sagt kulturell dannelse i befolkningen (referanse til tidligere NRK leder Kaare Fostervoll). Det innebar at programinnholdet skulle ikke så mye tenke på hva folk ville lese og se, men hva folk trengte for å utvikles kulturelt. De tider er definitivt borte. Fædrelandsvennens og Agderposten redaktører kappes om å argumentere om hvor detaljert de kan følge lesertall ned til den enkelte setning og avsnitt og derved omformulere. Verdt å merke seg. Katrine Lia i Agderposten bedyrer at dette ikke legges til grunn for redaksjonelt innhold. Dette er likevel skremmende fordi det lett fører til en ensretting mot mainstream kultur-journalistikk. Mediehusene kan ikke bebreides for kravet til å tjene penger. Resultatet er likevel en fare for at kulturjournalistikk lett blir  populistisk, altså lar markedet bestemme innhold.

Som kjent gikk aviser over til tabloid format for en del år siden, og nå står en ny omveltning for døren, nemlig overgang fra papir til mobiltelefon. Noen av oss husker tiden før tabloid format med egne kulturredaktører og egne kultursider i landets aviser. Hvem tror at mer dyptgående journalistikk blir resultatet når nå skiftet går over til mobiltelefoner? Den samme trenden synes å gjelde de store kunstmuseene som ansetter markedsførere fremfor kunsthistorikere.

Videre et paradoks: Nylig ble det en utlyst topplederstilling i Kunstsilo, Sørlandets storstue for kunst. I teksten skriver Kunstsilo at søkeren bør ha interesse for kunst!! Hvorfor ansette en direktør for Sørlandets største kunstinstitusjon som ikke har tung kunstfaglig kompetanse? Dette vitner om at kunstneriske strategier ikke er det viktigste i Sørlandets største kunstmuseum. Eller? Kunstsilo er et av de flotteste formidlings stedene for kunst i verden.

Kunst er ikke noe som kan vurderes ved smak og behag. Det er et komplekst emne som krever årelang tilnærmelse før man oppnår en viss klarhet. Faren er at en leder uten faglig tyngde tar valg utifra sin begrensede innsikt i kunstens univers. Betenkelig er det også at rikfolk og store selskaper, som ved Operaen, får makt som kan i ytterste konsekvent påvirke det faglige innhold. Derfor bør toppleder være en høyst kompetent kunstfaglig person samtidig som vedkommende har erfaring fra ledelse, men i den rekkefølgen. Det skal legges til i Kunstsilos forvar at tidligere direktør ved Munch Museet, Stein Olav Henrichsen, en åpenbart kompetent leder, er styreleder ved Kunstsilo, og forhåpentligvis bruker sin integritet til beste for kunsten.

Internasjonalt er kunst preget av store geopolitisk problemer. Stikkord som kriger i Midtøsten og i Ukraina, politisk polarisering, miljøkrise, flyktningers situasjon, digital-kultur og identitet, og så videre. Dette er flere dystre utsikter for fremtiden, en fremtidskrise stikk motsatt av den historieløshet og ironi som har preget kunst siden midt på 1970-tallet.  Tendenser til økt formløshet og oppløsningstendenser innen samtidskunsten er symptomatisk. Reaksjonen i formidlingsleddet er ofte å gå tilbake på det trygge, konvensjonelle, det etablerte, satse på "store" navn osv.

Noe av dette syndrom synes å gjelde ved årets Sørlandsutstillingen i Arendal Kunstforening, bevisst eller ubevisst av ledelsen. Nesten uten unntak er de utstilte verk malerier, tegninger, fotografier, eller verk med klar henvisning til konvensjonelle bilder. Det virker som om kunstnerne har ønsket et friere utrykk, men har en angst for å uttrykke seg i medium som ligger for langt fra det tradisjonelle og konvensjonelle. For all del, ikke noe galt sagt om noen av de utstilte verk. Mange av de utstilte verk er definitivt gode bilder. Likevel er problemet, utifra et kunstnerisk ytringssynspunkt, alle de verkene som ikke er representert ved Sørlandsutstillingen. Et av unntakene fra denne (velmente) utstillingen er helt klart André Tribbensee sitt verk «Overtones».

Om verket sier kunstneren selv:

«Arbeidet viser fri eksperimentering der jeg prøver å komme i kontakt med ulike rom gjennom å relatere meg til lyder jeg oppdager i disse.»

Et tvers igjennom autentisk verk laget av en kunstner med stor integritet. Fra videoarbeidet «Overtones» av André Tribbensee.

Kunstnerne er markører av ytringsfrihetens yttergrenser, og det kunstneriske språket er variert. Også kunst, som er som “kondensert damp av tradisjonen”, for å bruke min metafor, er kulturelle ytringer. Leserne og seerne av kunst og kulturjournalistikk er representanter for «leser- og seerfriheten». Det er en kjent sak at den mekanisme som ble beskrevet av panelet, om å målrette journalistikken og formidlingen, minner sørgelig mye om det som benevnes "Kunstindustri". En slags «fabrikk som viser populær kunst på samlebånd». I et slikt regime blir kunsten redusert til et middel for å trekke besøkere, bevisst tilrettelagt logistikk for å få opp besøkstall, og bruk av reklamebransjen midler, litt satt på spissen.

Et samfunns vellykkethet hevdes å kunne måles av hvordan man behandler kunstnerne. De senere uttalelser fra enkelte politikere viser det motsatte. Støtte til kunst skulle byttes ut med penger til kunstgress. Kanskje har mangel på kulturell integrering skyld i disse vrangforestillinger. Men tenk på det: Vi trenger å bli minnet på at livet er større enn det daglige her og nå, det trivielle i tilværelsen, selvom det opplagt også er viktig, må forenes med universets mysterier. Kunst i sin beste utgave er manifestasjoner som holder dette mentale og estetiske rommet  mellom det konkrete og det abstrakte åpent i en kontinuerlig bevegelse. Et samfunn med høy kulturell status står bedre rustet overfor kriser og forandringer. Dette er fordi dannelse er å ikke stå opprådd for språk i møtet med det ukjente.

I Bomuldsfabrikens Kunsthall hadde tidligere leder signert en lang rekke kunstnere fire år inn i fremtiden og dermed beseglet det faglige kvalitetsmessige produkt som programmet er, før hun gikk av. Hvilken arv! Ordet kunst kommer fra tyske «kunnen», og er fundert i det å beherske håndverket. Dette er en forestilling som er flere hundre år gammel. I mellomtiden har kunsten utviklet seg til å utforske psykoanalysens irrganger ved f.eks Edvard Munchs kunstnerskap, til å ta I bruk nye teknikker som hos Arne Nordheim, bildet som et middel for protest som hos Per Kleiva, til høyst intellektuell og estetisk kommunikasjon som hos Næss/Følstad, og Hanan Benammar som skaper kunst implementert med samfunnsengasjement. Mange flere eksempler på nyanser kunne nevnes. Disse er hver og en til sin tid markører for å holde det kunstneriske ytringsrommet åpent. La oss i hvert fall håpe nåværende ledelse ved Bomuldsfabriken Kunsthall er sitt ansvar bevisst.

Under paneldebatten i Arendalsuka holdt Hilde Tørdal, tidligere leder for norske Billedkunstnere, et godt innlegg. Hun påpekte meget betimelig at mye god kunst havner "under radaren", med andre ord, ikke omfattes av kulturjournalistikken. Hun gikk langt i å peke på kunstens rolle i selvutvikling, og derved samfunnsbygging, og denne synsvinkel er jeg enig i, men fungere det slik i praksis? Alt er blitt overregulert. Det er for mange filtre for  kunstnere som ønsker å bruke sitt talent. Eksempel fra en Kunsthall i vår region nylig: Av 349 søkere ble 341 kunstnere avvist. Kun 8 plasser var tilgjengelig. Fra kunstnernes idé frem til visning/kritikk/formidling og helt frem til seerne er det stor friksjon. På 1970-tallet kalte man seg bare kunstner, og da var man det. Nå skal man taes opp til en kunsthøyskole som gjerne har sin agenda, søke på utstillinger hos et visningssted med sin agenda, få støtte til sitt prosjekt, og håpe på at det skrives noen ord i media der mediehusets agenda rår. Resultatet er at kunst som passerer disse filtre ikke skal ha for stort format, ikke ligge formmessig for langt fra etablerte kunstuttrykk, ikke skal være for eksperimentell, og så videre. Det handler ikke om oppmerksomhet, men å bli tatt på alvor. Dette er selvforsterkende faktorer som for mange bestemmer om man får tilbud om en oppfølgende utstilling. Alt for mange av disse filtre har annen agenda enn kunst, og dette er ikke slik det bør være. Kommunikasjonen fra kunstner til bruker eller seer av kunsten blir påvirket av svært mange utenomfaglige hensyn. Bare noen få kunstnere takler dette, og veien til utenforskap er kort for mange.

Gjennom et sett av tilnærmelser har jeg forsøkt å belyse føringer ved kulturelt relatert praksis som både beriker og begrenser den kunstneriske ytringsfriheten. Det faktum at jeg får spalteplass her i Billedkunst taler i positiv retning, og jeg takker redaksjonen for det. Jens Bjørneboe har redegjort for begrepet frihet i boken «Frihetens øyeblikk», nemlig at friheten opplever vi mest intenst når døden er nærmest. For mange idag er frihet å kunne legge bånd på seg selv. Likevel; mange strukturelle føringer i kulturell virksomhet begrenser og indirekte sensurerer bort, ja hvem vet, vår tids talenter og andre anonyme, men gode kunstnere. Har Kultursektoren mistet sitt samfunnsoppdrag av syne? Har vi derfor et dyptgående problem i norsk kunst der vilkårene for visse deler av kunsten, og derved et  mulig strukturelt demokratisk problem?                   

Se Kunstnerpresentasjon av Askefoss på Bomuldsfabrikens hjemmeside.